4 uker med spenning i Mexico og Cuba

Skrevet av Carmen Gjerde, Josephine Nordbø og Berit E. Sæter søndag 26. juni 2011 17:44

En tidlig morgen i mars var latina-klassen omsider klar til studietur, ivrige etter å komme til Mexico.
Etter et døgn på reisefot, og velfortjente timer på puta, våknet vi opp til en gledelig overraskelse; ikke bare var det sol og varmt, men frokosten var himmelsk. Den første dagen var viet til området ved Zokaloen, Mexico city sitt svar på Torgalmenningen. Den vakre katedralen, Templo Mayor-ruinene fra Aztektiden og nasjonalpalasset med murmaleri av Diego Rivera. Foruten hele Mexicos historie var det også en viking å finne blant detaljene på de vakre veggmaleriene.

Etter å ha lært "alt" som er å lære om Diego Riveras murmalerier, fikk vi muligheten til å sjekke ut handlegaten. Over alt ble vi akkompagnert av skjærende lirekassetoner. Det var lett å tro at lirekasse er Mexicos nasjonalinstrument, men den gang ei. Heldigvis klarte Mexicos mannlige befolkning å overdøve lirekassene med plystring, roping og frierier. Hadde det ikke vært for at de er så små hadde vi tatt med oss én hver hjem. Det var heller ikke mangel på indianere i gaten. De danset til indiansk musikk i fargerike, lettkledde antrekk. De tilbød også åndelig renselse ved hjelp av urtevann, røkelse og appelsiner.

Vi fant fort ut at sentrum av byen synker, og alt er litt skeivt. På restaurantene hendte det at trallene satte avgårde bortover gulvet på egenhånd.
Dette er fordi det som nå er Mexico City en gang var en innsjø. Systemet Aztekerne brukte for å mudre opp innsjøen og dyrke mat fikk vi oppleve da vi, sammen med veldig mange Mexicanere, tok søndagsturen til Xochimilko, med båttur på ”flytende hager”. På veien la vi inn en visitt på Dolores Olmedas Hacienda. En vakker hage med kunstsamlinger og kulturinnslag som denne dagen var en forrykende folkloreforestilling med dans fra ulike deler av Mexico.


21. mars sto vi grytidlig opp, for å være en del av vårfeiringen ved pyramidene. Vi stilte i bikini før sola var stått opp, klar til Temascal, som er en steinbadstue. På forhånd fristet det lite å gå inn i et svettehus, men etter ritualet vi overvar i kjølige morgentimer begynte vi faktisk å glede oss. Inne i Temascalen var det trangt og bekmørkt, for ikke å snakke om varmt og klamt, takket være massevis av lavasteiner og urtevann. De med klaustrofobi forsvant fort ut. Dette er heller ikke stedet for å få krampe. Etter en smule skepsis i begynnelsen var alle enige om at det var en sterk og fin opplevelse. Men det som skjer i Temascalen blir i Temascalen. Etter ritualet fikk vi ekte, hjemmelaget mexicansk mat, og som betaling måtte vi tåle å bli ledd til og snakket om på indiansk.

Så begynte vi vandringen på sol - og månepyramidene. De var store. I anledning den indianske vårfesten gikk alle kledd i hvitt, og de viktigste personene gikk med rødt bånd på hodet (les: indianerne og oss). Vi ble filmet av nederlandsk tv mens vi deltok i indiansk ritualdans. Nok en herlig dag i Mexico! Ome teotl. Vi tok oss en tur opp på månepyramiden, tilba sola og gikk videre.

Dagen etter var det klart for avreise fra Mexico City. Det ble en tårevåt avskjed med vår trofaste følgesvenn, sjåføren vår Luis. Første stopp på bussturen var Oaxaca. Her tok vi turen innom matmarkedet hvor det bugnet av stekte mark, larver, mauregg og gresshopper. Vi koste oss med gresshopper før vi dro videre til Mazunte.


I Mazunte var det varmt, klamt og idyllisk, og Latinaklassen kunne endelig begynne å jobbe med brunfargen. Vi koste oss blant gribber, løshunder og hippier, og milkshaken var aldri langt unna. På kvelden gikk vi for å se solnedgangen over Mazunte, noe som var en svett, men vakker affære. Idyllen ble imidlertid snart avbrutt med kakerlakker og skorpioner som ventet på rommet vårt.  

Dagen etter presset vi klassen sammen i en liten fiskebåt og satte av gårde ut på Stillehavet. Der fikk vi nærkontakt, litt for nært for noen, med 20-tonns hvaler, hvalhai, rokker og flyvefisk, og skilpadder som vi fikk bade med. For de fleste av oss bød turen på skrekkblandet fryd, men først og fremst var det fantastisk. Som en liten bonus ble vi sprøytet ned av brunt, stinkende havskum, før vi tok rennefart med båten opp på stranda. Å komme til Mazunte var som å komme til paradis.
Dagen etter var det klart for ny båttur, men denne gang i en lagune. Her og der fløt det noen slappe krokodiller som heldigvis var mest opptatt av fisk som føde, og derfor lite interessert i mennesker. Her hekker det mange ulike fugleslag og iguaner.

Fra Mazunte gikk turen videre til San Cristòbal. Vi gikk fra svettesjokk til kuldesjokk, og de fleste gikk til innkjøp av Chamullagenser, ullgenser. For å holde varmen i de kjølige San Cristobal-nettene gikk vi på byen for å danse salsa.

Dette var også byen for å bruke penger på vakre ting man ikke har bruk for. Midt blant indianske gudefigurer, vesker og sjal møtte Carmen sine forfedres arv i form av en samelue!

Vi lot oss ikke stoppe av dårlige mager eller lite nattesøvn, og dro på utflukt til Chamullanene i fjellheimen. Ikke alle var like glade for å se oss, eller snarere kameraene våre. Solgun bestakk små barn med bamser for å få lov til å ta bilder av dem, men en chamullamann satte en stopper for bildetakingen da han fersket Solgun med kamera i hånden. Etter at hun ble skjelt ut på spansk/indiansk gjemte vi kameraene våre i frykt for å miste dem. Chamullanene er et indianersamfunn, som prøver å beskytte kulturen sin mot turisme og innflytelse utenfra. Ifølge guiden kan det være vanskelig for utenforstående å forstå seg på kulturen deres. Dagene ble ellers fylt med sykling, grottevandring, ridning, kakao i solveggen og byvandring blant fargesprakende hus og indianerdrakter.

Den siste dagen besøkte vi en flyktningleir i Acetal, for familiene til folk som ble ofre for en massakre i 1997. Vi besøkte kirken og minnelunden for ofrene, og vi møtte en mann som hadde sett hele familien sin bli drept. Vi fikk et møte med representanter fra ”Abejas” en pasifistisk organisasjon som ivaretar indianernes rettigheter. Det var virkelig en sterk opplevelse, til tross for at vi fikk høre historien bli fortalt detaljert på både tzotzil, spansk og norsk.

Så var vi igjen klar for varmere strøk, og satte kursen mot Palenque.

Etter noen timers søvn på et overopphetet hotell, bar det ut mot Lacandonjungelen, hvor vi skulle sove en natt. Vi kjørte båt på grensa til Guatemala, besøkte Bonampak og Yachitlan, og kom i kontakt med våre forfedre i mørket.Dessverre ble idyllen avbrutt av en kjempestor skorpionedderkopp. Vel ute av ruinen trodde vi at vi var trygge, men den gang ei: den fredelige stillheten av regnskogen ble brutalt avbrutt av voldsom brøling mellom trærne. Vi forventet å møte gorillaer og jaguarer, men isteden så vi små, søte brøleaper som koste seg i trærne. Om kvelden var noen av oss så heldige å få besøk av en tarantell på rommet. En indianer kom dem til unnsetning og tråkket fryktløst på den. Dagen etter gikk vi på 5 timers jungeltur, slengte vi oss i lianer og badet i fosser og elver. Jungeloppholdet var veldig idyllisk, bortsett fra at insektene var skremmende overdimensjonerte.

Tilbake i Palenque bodde vi på hotell like ved de berømte ruinene. Her var alt man kan ønske seg: froskekor, palmer, ildfluer, salsa, dj, flammeshow, ja, akkurat det du har på ønskelista di.

Etter dagsbesøk på ruinene der guiden vår Edgar fortalte og svarte oss på alt vi hadde lyst å vite om dette storslåtte mayaområdet, dro vi for å møte zapatistene. Susanne fra latinamerikagruppa i Norge var vår kontakt, og hadde avtalt et møte for oss. Hun tok oss velvillig med i den fine gamle bobla si, og noen av oss kjørte camioneta, ut til Roberto Barrio. Dette er et caracol som ligger ca en halv time utenfor San Christòbal. Vi ventet tålmodig i mange timer, koste oss med å synge norske sangleker og en veldig usjarmerende utedo, før vi omsider ble tatt inn i varmen. Vi fikk en liten times møte med juntaen, og anledning til å stille spørsmål om zapatistene sitt arbeid i dette autonome området.

Vi måtte en snartur innom Mexico city igjen for å fly videre til Cuba! I Havanna fikk vi ganske fort oppleve regn og tordenvær som fikk strømmen til å gå hele tiden. Nå begynte en del av jentene å bli alvorlig bekymret for brunfargen. Heldigvis våknet vi til solskinn neste dag, så vi flyttet til Playa Este, nærmere bestemt Santa Maria del Mar med sol og turkis vann.

Å være i Havanna var som å reise tilbake i tid. Slitte bygninger, gamle amerikanske biler og lite reklame. Kommunister som de er, var det også fullt av propaganda, som ”Patria o muerta” (fedrelandet eller døden), eller bare et godt gammeldags bilde av Fidel eller Che. I nabobyen Guanabo fikk noen av oss oppleve cubansk tivoli, en utrygg affære. Senere på kvelden ble det lettkkledd shaking og dragshow, noe som absolutt var underholdende, men etterlot seg mange måpende latinaelever. Cubanerne så imidlertid ut til å nyte showet. For å få litt spenning i hverdagen tok vi pirattaxi hjem. En venn av taxisjåføren forsikret oss om at han ikke var slem, og vi kom trygt hjem denne dagen også.
Vi benyttet også muligheten til å besøke de berømte rom- og sigarfabrikkene på Cuba, i tillegg til et sjokolademuseum og et utkikkstårn over byen. På kveldstid dro mange ut for å teste salsa-skilsa. Revolusjonsmuseet var en opplevelse av at tida har stått stille på Cuba. Klær, skjorter med blodflekker, hatter og briller etter de ulike revolusjonsheltene. Og ”Granma”, båten som tok Fidel og Che fra Mexico til Cuba før revolusjonen var et faktum, sto utstilt i eget glasshus.


På de 4 ukene vi var på reisefot fikk vi oppleve 2 land og to svært ulike kulturer og folkeslag. Vi fikk oppleve hverandre på svært kloss hold - effektiv sosial læring på godt og vondt!!  
Takk for både tur og skoleår til Latinamerika–klassen 2010/2011!
Lykke til videre alle sammen.