Nytt fra Hestesportsklassens studietur

Skrevet av Marianne Kaarevik søndag 10. april 2011 00:00

Søndag 10. april, e-post
Nå har det gått opp for oss; disse dagene går alt for fort. Det er jo ”1000 ting” å ta seg til her borte. I går var vi på Woodedge Stables å hadde rideundervisning. Det var ikke hvem som helst som instruerte oss. Mannen heter Bob Allen, og er viden kjent i den store hesteverden. Han har trent fram mang en internasjonal stjerne her borte, så man kan si vi fikk instruksjon av ypperste klasse. For å si som jentene sa; ”fy flate han var dyktig”. Tror alle lærte mye nytt her.

Etter ridingen reiste vi til Chester racetrack. Her skulle bl.a. Trond Smedshammer starte med Arch Madness. For de uvitende kan jeg opplyse om at dette er en av verdens beste travere. Dette var hovedsakelig et ”testløp” for å sjekke formen, og han skuffet ikke. Han vant sprettlett, og vi var ikke lite stolt når vi ble invitert med på seremoniplass, hvor vi ble fotografert sammen med våre helter. Trond har ymtet frempå at han gjerne tar med seg ”Archi’en” til Norge og Oslo Grand Prix i mai. Etter dette løpet er det slett ikke usannsynlig. Vi venter i spenning.



I dag, søndag, var det westernriding som sto i fokus. Vi kjørte til Horzepa Farm hvor familien Horzepa holder til. For et sted! Man kan bli grønn av misunnelse. Ridebaner i øst og vest, turveier så langt øye kan se, store luftegårder/beiter, og liksom for å illustrere harmonien, kan jeg opplyse om at en stor hjorteflokk beitet på marken ved siden av huset. Akk, her kunne man lett ha slått seg til ro resten av livet. Vel, nok om det, tilbake til virkeligheten; vi ble ønsket velkommen av far i huset; Robert Horzepa og hans datter Wilhelmina, kalt Willie.

Willie har ridd siden hun var 3 år, og har, blant mange andre utmerkelser, tre ganger vært internasjonal juniormester i sprang i USA. Hun gjør det også meget godt innen barrelriding (tønneriding på godt norsk). Dette er en sport det nærmest lukter svidd av. Det går så fort i svingene at det er nærmest uforståelig at hesten klarer å holde seg på beina, og rytteren i salen. Dette fikk jentene prøve seg på i dag. Nå var det nok ikke samme tempoet som når Willie demonstrerte, men som alle vet; man må lære å krype før man kan gå!
Jentene hadde en fantastisk økt på hesteryggen, og høyest på ønskelisten til de fleste står må en quarterhest. Så tipset er herved gitt, om noen er usikker på årets julepresang, og har en ca. 100.000-150.000 kr til overs…

Etter ”verdens beste ridetime”, som jentene betegnet det som, kunne Willie by på mer western. Hun skulle være med på en samling hvor westernryttere trener seg, og konkurrerer sammen på et meget vennskapelig nivå. Her var tønnene byttet ut med kalver, og to og to ryttere samarbeider. Alt foregikk i på en stor ridebane. En flokk kalver sto i et hjørne, og rytterne fikk beskjed om hvilken kalv de skulle fange. Alle hadde nummer på ryggen. Nå var det om å gjøre å få riktig kalv inn i en liten innhegning (kun den ene gitte kalven). Nå gikk det unna, fy flate disse folkene kan ri. Det er også imponerende og se samspillet mellom hest og rytter. På under minuttet hadde de kalven plassert der den skulle. Det raskeste paret jeg så, brukte 24,6 sekunder. Det var helt sykt!
Dette er en sport for folk i alle aldre, og den yngste lille ”mini-cowgirlen” var bare 3 år.

Vi har, som dere skjønner, hatt nok en fantastisk dag, og i morgen venter Philadelphia Park, først med omvisning på stallsiden, og deretter galoppløp. Spennende…
Marianne

Hestesportklassens studietur 2011Gå til galleri

Torsdag 7. april, e-post
Her kommer en hilsen fra oss ”over there”. Vi har det utmerket, bortsett far at dagene går fortere enn flytoget på Gardermoen. Vi opplever mye, og vi har vært på tur rundt til forskjellige steder.

Vi har bl.a. besøkt stallen til Trond Smedshammer, nordmannen som har gjort amerikaner av seg, og gjort det riktig så bra her borte. Vi har også besøkt Perretti Farms hvor noen av verdens beste avlshingster står oppstallet, samt mangfoldige avlshopper, føll og unghester. Dette er et fantastisk sted. Det er beiter og luftegårder så langt øyet rekker, og stallene er et kapittel for seg selv. Man ser egentlig ikke at det er en stall før man får øye på en hest inne i boksen. Det er så reint og ryddig at her kunne man flyttet inn på direkten. Hvis noen lurer på hva de vil bli i sitt neste liv, kan avlshingst på Perretti Farms virkelig anbefales!

På vår runde måtte vi selvfølgelig innom noen hesteutstyrsbutikker, så vi fikk heldigvis shoppet litt. Den ene kvelden ble hele gjengen invitert hjem til Øyvind og Camilla. Der fikk vi pizza og hot-dog, og vi koste oss i den store hagen deres utover kvelden.

Onsdag 6. april vinket vi farvel til New Jersey, og satte kursen mot Philadelphia. Nå kom vi liksom litt mer inn i byen. Her suser bilene forbi både foran og bak hotellet, men det er et fint hotell. Første dagen her ble brukt til å gjøre seg kjent i byen, og alle var egentlig rimelig sliten, så det var godt å ta en rolig kveld. I dag, torsdag, skulle vi egentlig ri, men pga sykdom i familien til rideinstruktøren, måtte det avlyses. I stedet valgte halve gruppen å gå på akvariet, mens andre halvparten valgte zoo. Begge steder var supre.

I morgen er vi klar for rideinstruksjon, og deretter skal vi til Chester racetrack å se noen av hestene til Øyvind og Trond i aksjon. Vi gleder oss storveis.

Søndag 3. april, e-post
Her kommer en liten oppdatering fra oss i USA. Vi befinner oss for øyeblikket i New Jersey, i en liten by som heter Wrightstown. Dagene går fort, og det er grunnen til at det først nå kommer et reisebrev.

Første natten tilbrakte vi på et flott hotell på flyplassen. Vi trengte alle å få kroppene innstilt på 6 timers tidsforskjell før vi la i vei til Wrightstown. Dagen etterpå hentet vi våre to 12-seters van, og la i vei mot vårt bestemmelsessted.
Turen gikk veldig bra, uten de helt store feilkjøringene, og vi kunne etter et par timer sjekke inn på Days Inn.
Etter at vi hadde installert oss på rommene var tiden inne for å bruke våre først dollar, og vi la i vei mot kjøpesenteret. Det tok ” by the way” ikke lange stunden før vi kunne konstantere at alle har shoppinggener av ypperste kvalitet.......


Fredag 1.april var tiden kommet for å reise på besøk til Øyvind Hegdal. Han og familien har emigrert fra Sandnes, og han jobber nå som trener på Joie de Vie farm. Dette er et flott sted, og her står ca 10 aktive travere oppstallet, samt ”en haug” avlshopper, unghester og pensjonerte travhester. Hestene har svære områder å bevege seg på, og her de lever et godt liv under Øyvinds beskyttende vinger. Senere kjørte vi hjem til Øyvind og Camillas egen farm. Her bor de med sine to døtre, fire hester og tre hunder. Et flott sted, og vi ble nok litt misunnelige alle sammen. Dagen ble avsluttet med travkjøring på Freehold. Øyvind hadde to hester til start, men det ble dessverre ingen seier i dag.

Lørdag var det tid for litt shopping igjen. Denne gangen skulle vi sjekke ut markedet. Her er det i tillegg til vanlig marked med alt fra mobilladere til klær, også et eget Amish marked. De produserer alt selv, og man kan finne det meste fra mat og godteri, til kunst-/brukskunstgjenstander. Lunsjen ble inntatt her; verdens beste spare ribs. Disse folkene er fantastiske til å lage mat. Får du noensinne mulighet til å smake, gjør det! Etter at vi var ferdig på markedet, kjørte vi til Showplace, et flott treningssenter. Her er det også en hesteutstyrsbutikk, men den var dessverre stengt da vi kom. Vi prøver igjen en annen dag.

Søndag la vi ut på langtur. Da kjørte vi til Atlantic City. Dette er New Jerseys svar på Las Vegas, det vil si, Atlantic City er eldre enn Las Vegas. Her opplevde vi et av turens høydepunkt; rodeo, ekte amerikansk rodeo med både tønneriding (westernriding), villhester, kalver og svære okser. Utrolig gøy! At cowboyene tør å holde på med dette, er for undertegnede totalt ubegripelig. Det var mange som fikk seg en flygetur, og andelen av nakkeslengskader må være rimelig høy.
En flott dag ble avsluttet med en lekker middag på Hard Rock café, før vi kom oss tilbake til hotellet 1 ½ time unna.


I morgen venter hestene på Joie de Vie farm på oss, så gjenstår det å se om det går bedre med oss enn med cowboyene i Atlantic City.

Marianne

PS.
Det er en utrolig grei gjeng å reise med! Vi har det helt topp:-)