Reisebrev Mexico 2010

Skrevet av Marta Ese Haugen, Silje Drevland , Kaja B.Skoftedalen , Gina Huse. torsdag 29. april 2010 10:01

Den første uka av studieturen tilbrakte vi i hovedstaden, Mexico City, som er en diger by, faktisk en av verdens største. Fra toppen av ”Torre Latino” (Latinotårnet), kunne vi se byen strekke seg ut, i 360 grader.  Spesielt vakkert var det om kvelden, da byen var mørklagt og glitret av lys fra gater og bygninger, i alle farger.

 

Mexico er et land med unik kultur og som byr på mye fantastisk kunst. Vi fikk blant annet se store verker av murmalerne Siqueiros og Diego Rivera. Mange bilder gikk over hele vegger. og fortalte oss mye om Mexicos historie.
Som dere sikkert vet, så rådde aztekerne i Mexico frem til 1521, da området ble erobret av spanjolene, med Hernán Cortez i spissen. De la Mexico City, den gang Tenochtitlàn, bokstavelig talt i grus. Den ene dagen på turen vår var vi på sightseeing, og da stoppet vi blant annet ved et antropologisk museum. Her fikk vi guide som viste oss rundt og fortalte om de ulike gjenstandene; det var ekte gjenstander fra maya- og aztek- tiden, som pilspisser og fjær, og fantastiske stein- skulpturer, formet som dyr, aztekiske guder og lignende.
Noe vi alle hadde sett veldig frem til på forhånd, var å få besøke huset som en gang tilhørte Frida Kahlo – den kjente meksikansk malerinne. Huset er koboltblått og har en helt nydelig hage, med alle slags eksotiske planter og vekster.

Midt i Mexico City er det en stor hovedplass, som kanskje i noen grad kan sammenlignes med Torgalmenningen i Bergen. Dette er ”El Zokalo”, og her finner man blant annet en katedral og nasjonalpalasset. Midt på plassen er det en flaggstang med det meksikanske flagget, noe man forresten finner veldig mange steder i Mexico, på helt vanlige dager. En kveld var vi på El Zokalo for å se på dans. En flokk med mennesker danset rundt, lenge, til og med en gammel dame var med. Noen var kledd i stilige meksikanske fjærdrakter. Rett ved siden av satt det selger og solgte håndlagede smykker, armband, steiner, figurer og lignende. En veldig gøy opplevelse.
Xochimilko, "de flytende hagene", er et område med lange, vakre kanaler, hvor vi leide båt. En mann styrte med en staur, og det var fantastisk idyllisk. Båtene var svært fargerike, knall gule, røde, blå og grønne og det var fullt av dem. I noen satt det folk og solgte blomster eller håndverk, i andre var det mariachi- band. Et mariachis band fløt forbi og spilte "Guantanamera" for oss, mens vi nøt vår medbrakte lunch.
Det var mange markeder med mulighet for å kjøpe suvenirer, smykker, armband, fargerike bluser osv. Bak mange av tingene låg det enormt mye arbeid.

















Teotihuacan
 En dag skilte seg ekstra ut men vi var i Mexico city, reisen ut til de gamle Aztekernes rike ble en uforglemmelig opplevelse, og en dag med mye innhold. Grytidlig forlot vi hotellet, og første stopp var Guadaloupekatedralen, som ligger på en høyde i utkanten av byen. Det var her Madonnaen av Guadeloupe, en av Mexicanske katolikkers aller viktigste helgenfigurer, åpenbarte seg i 1531 for den fattige indianeren San Diego, og plassen er et populært pilegrimsmål.

Videre på veien mot Teotihuacan ble solen bare sterkere og sterkere der den skinte fra skyfri himmel, og idet vi ankom den forhistoriske indianerbyen kom uv-strålene i rett vinkel ned på våre bare nordiske skuldre, og det var ikke annet å gjøre enn å skaffe seg noen overdrevent store sombreroer, som vi plasserte fint på toppen av hodene våre. Vi så ut som en gjeng charroer (mexicanske cowboyer) og mariachi-spillere på avveie. NÅ var vi klare.
Guiden vår, som populært går under navnet Gorilla, gjorde dagen i Teotihuacan til en opplevelse fra første øyeblikk.  Vi startet med å gjennomføre en gammel indiansk skikk som sier at man skal be gudene om tillatelse før man bestiger de hellige pyramidene. Til øst og vest, nord og sør, vi ba dem alle, ærbødigst, om tillatelse. Og jammen tror jeg ikke vi fikk gjennomslag, for etter det ble det en hel del gåing i lange steintrapper. Og i slangeformasjon, selvfølgelig, slik de ekte Aztekerne gjorde det. Sju skritt til venstre og sju til høyre. I en av de mindre pyramidene som ligger langs ”de dødes aveny” fikk vi komme inn i kjelleren. Vi satt på gulvet i en mørke, på akkurat de samme steinene som aztekerne gikk rundt på for tusenvis av år siden, og gjennomførte enda et ritual. Denne gangen fikk vi be gudene om akkurat det vi ville, og Gorilla fortalte om indianernes gudetro og forklarte oss historien rundt profetien om 2012. Vi må nok skjerpe oss kraftig om vi skal bli gitt en ny sjanse av gudene og få fortsette å leve på denne jorden.
 Selvfølgelig klatret vi til topps på både sol- og månepyramiden. Der kunne man sitte og nyte en fantastisk utsikt over Gudenes by, og knipse noen fine bilder.

 Etter pyramide-vandringen fikk vi komme hjem til Gorilla og hans familie, og oppleve det som kanskje gjorde sterkest inntrykk av alt på turen. Vi gjennomførte nemlig en vaskeekte temazcal, en indiansk type badstue som har til hensikt å rense både kropp og sjel. Inngangen til den lille leirehytta ble helt dekket for, og vi satt i stummende mørke hele den timen dampbadet varte. Varmen, fuktigheten, luktene, mørket, sangen og bønnene fra de to sjamanene som var med oss, alt var med på å skape en helt spesiell atmosfære som fikk frem ulike reaksjoner i alle og enhver av oss, enten det var fysisk eller mentalt. Noen gråt, og en av reaksjonene etterpå var denne: ”Det føltes som om jeg har gått med en stor klump i brystet som bare løste seg opp da vi satt der, og jeg begynte å grine skikkelig”. Og det føltes godt etterpå, man følte seg virkelig renset.
Dagen ble avsluttet med en deilig mange-retters middag servert inne i huset, og dansing ute på gårdsplassen sammen med Gorillas familie, slekt, venner og naboer. Vi lo og danset så svetten spruta inn i de sene kveldstimene, og det var noen slitne men lykkelige jenter og gutter som kunne legge hodet ned på puta den kvelden.


   

 

Oaxaca
Etter en spennende og innholdsrik uke i Mexico City, var vi så proppfulle av inntrykk og opphevelser, slitne etter mye gåing og stor tidsforskjell, at vi nå skulle få noen avslappende dager på Stillehavs- kysten. Veien fra Mexico City og til Mazunte i regionen Oaxaca, var veldig lang. Så vi valgte å ta nattbuss til byen Oaxaca, tilbringe dagen der, for så å ta nattbuss derifra igjen, til Mazunte.
En av spesialitetene i Mexico, som de er særlig flinke med i Oaxaca er gresshopper! Detter er  en levning fra aztekernes tid. Og guttene i klassen tok ansvar og  kjøpt seg en pose med stekte gresshopper! Alle prøve, og faktisk klarte de aller fleste som var  til stede å svelge et eksemplar!

Mazunte
I Mazunte, et lite sted ved Stillehavskysten, bodde vi i Cabañaer. Enkle små hytter av bambus med «hengesenger» og myggnetting rundt. Kakerlakker møter deg gjerne når du flytter inn, men sees ikke så ofte hvis ikke man leiter spesielt etter. «Hotellet», lå 10 meter unna stranda, til stor glede for alle!
Dagene i Mazunte blei for det meste brukt til bading, soling, og store mengder nypresset juice-drikking. En dag var vi ute med båt på skilpaddesafari og badet med havskilpadder! En annen dag reiste vi på økosafari, der vi padlet rolig svært nærme krokodiller, koset med en hylerape og så iguaner på kloss hold. Der vi gikk i land, var det faktisk en krokodille som gapte høyt og gliste til oss tre meter unna vårt ståsted.
 Og før vi drog videre måtte vi ha med oss en stille, vakker kveld på en fjellklippe for å nyte fargene og roen når solen gå ned i stillehavet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

San Christòbal og Chiapas
Det tok 13 timer med nattbuss fra Mazunte til vi var framme i byen San Cristóbal i Chiapasområdet sør i Mexico.  De som var våkne kunne nyte den vakre soloppgangen i 5-tiden. Artig nok begynte sjåføren å tute lett på skolejenter på rundt 13 år der de gikk i sine skoleuniformer langs vegen på veg til skolen. Ja, nok en gang blir man påminnet lekenheten og «jaktinnstinktet» til Mexicos testosteronfyllte del av befolkningen.
Hostelet vi endte opp på var ved første øyekast utrolig stilig innredet. Mørke fliser dekket gulv, mens veggene var overdådig prydet av indiansk-inspirert veggpynt. Backstreet boys' gamle 90-talls hits gav gjenklang i veggene da vi pakket ut i de enkle dobbeltrommene vi fikk tildelt.  Vi startet med å besøke mayamuseet i byen. Det var bygd rundt en gammel mayakirke der nykonverterte mayaindianere ba og utførte sine ritualer i katolsk-indiansk tradisjon for nesten 500 år siden.
Flere av jentene i klassen hadde deltatt på salsakurs i bakhagen av hostelet ut med Luis og Alex og var etter det klar for å praktisere salsa på en nattklubb ved navn «Latino's».

Videre i San Christòbal opplevde klassen mye artig. Guidet båttur i Cañon Sumideri der vi så mange eksotiske fugler og et par krokodiller, i tillegg til at vi blei fortalt gamle legender om både indianere og overtro; et guidet besøk i en Chamulanlandsby der vi besøkte en gammel kirke, vakkertdekorert med halm på gulvet, blomster og lys, der de holdt på med hønseofring. En tur hjem til Chamulanindianer som vevde og sydde klær og lignende for hånd.  Og sist men ikke minst tok vi turen inn på et av Zapatistenes område i Chiapas, Oventic. Dette området blei okkupert av indianerorganisasjonen «Las Zapatistas» i 1994, og har forblitt et autonomt område styrt av Zapatistene selv, som i og for seg kun er enkle bønder. De fleste syntes dette besøket var veldig interessant, særlig fordi styresettet er veldig langt unna vårt eget og spesielt fordi det faktisk fungerer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Palenque
Jungelen hadde allerede slukt Mayabyen Palenque da conquistadorene kom. De majestetiske templene som møtte oss på den åpne plassen midt i regnskogen var bare en bitteliten prosent av den storheten som engang var -som fremdeles er!- men gjemt under og knust av grønne krefter. Vi ble alle sjokkerte da guiden vår fortalte oss at de spisse fjelltoppene som raget over de utgravde templene også var templer!
Hotellet vi overnattet på bestod av en god del cabañas spredt rundt omkring  i skogen hvor de labyrintiske stiene gjorde det vanskelig å finne fram. Spesielt da jungelnatten, som er svartere enn noen natt kan bli i Norge, senket seg over oss. Men alle fant vi veien til restauranten der backpackere fra hele verden satt i livlige samtaler rundt bordene. Det var stearinlys og levende musikk. Latinamerikansk musikk! Alt fra andinske folketoner til mexicanske boleros og rancheros.
Etter en natt i jungelen, hvor vi desperat prøvde å få litt søvn til tross for de øredøvende parringsbrølene til nettopp brølapene i området, våkna vi og gjorde oss klare for å reise videre. I øsende regn. Vi skulle nå inn i den ekte jungelen, langt fra turister og mobildekning, og tilbringe noen dager i en landsby med Lancandonindianere. Her fikk vi nærkontakt med en stamme som har hatt relativt liten påvirkning fra den vestlige verden, og det var her vi skulle jobbe med vårt sosialantropologiske feltarbeid. Det var fine dager i jungelen, med tur i regnskogen, mange spennende dyr og besøk til flere sjamaner og medisinmenn. Etter to netter her reiste vi videre, mot Mexicogulfens kyst og Veracruz, hvor siste etappe av turen skulle finne sted.
Da vi var i Veracruz havnet vi mang en gang på Gran Café de la Parroquia, stamgjestenes store kafé, som det ville blitt på norsk. Et navn som passet godt. Det var tradisjon og stolthet siden 1808 og proppfullt av mexicanere som nøt maten sin til mariachiorkestrenes muntre musikk. Da vi bestilte tradisjonell café con leche, kaffe med melk, ble vi servert et stort glass med en espresso i bunn og en skje som vi fikk beskjed om å slå mot glasset for å påkalle melkemennenes oppmerksomhet. Glassene klirret i hele kafeen og melkemennene løp rundt med store ti-liters kanner og fylte opp glassene så melken skummet godt.
I Veracruz fikk vi også oppleve Latin-Amerikas flotteste akvarium. Og det var kanskje på grunn av den enorme hvithaien som var avbildet der og som var fanget i havet rett utafor Veracruz, at nesten ingen av oss turte å bade da vi tilbrakte den siste dagen på stranda.

Puebla, som bare skulle være et overnattingssted for å gjøre veien mellom Veracruz og Mexico by litt kortere, viste seg å være en utrolig vakker by. Kanskje den fineste på hele turen. Byggingene var flislagt med fargerike fliser og i sentrum var det en storslått katedral. Vi fikk alle sammen smake mauregg som forrett til middagen.
Det var litt blandede følelser i gruppa på hjemreisedagen. Noen var overlykkelige for at vi skulle hjem igjen, mens andre helst skulle sett at vi hadde fortsatt reisen i i hvert fall en mnd til. Vi tok nattfly til Amsterdam, hvor det ble en tårevåt avskjed før Flesland- og Gardermoengruppa reiste hvert til sitt. Nå var tiden kommet for å vende hjem, til påskeferie, skitur og kvikk lunsj, mammas kjøttkaker og grovbrød med brunost, kjærester, hverdagsluksus, og voldsomme jetleg-plager!