Oktober kveld

En dryppende våt høstkveld i begynnelsen av oktober måned, kan en oppsøke flere lokaler i Bergen, for å høre på forfattere i alle ,former og fasonger, som snakker og muligens leser fra sin egen utgitte bok dette året. Her foregår reklamasjon, her foregår visesang, her foregår desperate, dirrende forsøk på å sette sin plass i samfunnet, eller på å skrive seg ut av en.

I kveld hender begivenhetene nede i et lokale i Rick's cafe, hvor rommet er inndelt i to deler. Den innerste delen er en slags sal dekket med bord og stoler, og benker langs sidene med myke puter, alle vendt mot den lille scenen der fremme, innerst i rommet. I den andre delen, som vender mot ytterdøra, kanter en bar seg ut og krever halve oppmerksomheten, mens det på den andre siden er en avsats med flere sofahjørner og knøttsmå bord. Mennesker fyller straks opp både salen og sofahjørnene, mens forfatterne har plassert seg fremst, ved scenen.

I kveld har en av sofahjørnene blitt kapret av en flokk skriveelever fra Åsane. Med sprengte øyne og ville blikk, prater de ivrig i munnen på hverandre. Spent leende og sprellende med beina, minner de om en gjeng nyklekte kyllingunger. Bak dem sitter to middelaldrende ektepar. De er her for å høre Gunnar Staalesen. Det står skrevet i den rynkete pannen, i de moderne klærne, som minner om arbeid og timeplan. Den ene ser ut som en av disse konferansemenneskene som dømmer seg selv, frivillig, til å tilbringe halve livet på flyplasser, i seminarer og møtelokaler, med pc'n til all tid ved sin høyre side, klamrende om møtemappa i hånda. Men på flyplasser må man være tålmodig, man må lære seg å vente, til tider svært lenge, og dette tåler ikke konferansemannen. Han må jobbe, løpe, kalkulere, diskutere, eller eventuelt flukte inn i Bergens trange gater, i skikkelsen som ingen annen enn Varg Veum.

Den ene av mennene har kantete, mørke briller, bevisst valgt ut på grunn av designet. Nå myser brillene iakttagende ut i rommet. Han gnir seg mot haka og bestemmer seg for å le ekstra høyt når Gunnar Staalesen prøver å være morsom, og får resten av følge til å henge seg på. Kanskje tenker de i sine herjede sinn at Gunnar Staalesen skulle komme til å legge merke til denne ene gjengen, som skilte seg ut med sin sjenerøse latter, for så å komme bort, takke dem og spørre om å få slå seg ned å samtale med mannen med designerbrillene, og hånden gnir seg mot haka.

Lenger inn i salen, til venstre sitter tre damer med hvert sitt rødvinsglass, som de nå og da løfter og grumser leppene i vinens blodrøde farge. De utveksler historier om dagen som har gått, om det nykjøpte kjøkkenbordet som passet så utmerket inn med resten av møblene og fargene, om hvordan frisøren hadde klippet feil frisyre, om hvordan sydenturen til Kreta med familien hadde vært så fantastisk, så avslappende, så nødvendig nå i denne dystre mørketiden! Ved siden av disse kvinnene, litt lenger bak, sitter en mann med langt hår i mørk skinnjakke. Fra tid til annen drikker han store slurker fra sin kjæreste venn, halvliteren, som han aldri helt tør slippe taket på, som i frykt for at den skal fordufte, mens han iherdig forsøker å unngå og lytte til kvinnene der fremme. Det lar seg vanskelig gjøre å ekskludere de høylydte stemmene, derfor de store ølslurkene.

Midt i lokale sitter fire stykker med hver sitt vannglass. Ansiktene deres er spisse, når de forfinet løfter sitt vannglass og snurper leppene inn med en holdning av suffianse, idet de bøyer hodet og stirrer megetsigende på den fremmede sidemannen, som ikke har husket å kle seg ordentlig nok for anledningen.

Et helt annet sted i lokale sitter et vennepar på rundt 60 år med hver sin whisky. Den ene har til stadighet en løftet hake, som for å heve seg over det han ser og hører. Hans venn smaker på whiskyen og innleder til en samtale om noe han opplevde i forrige uke, da han stod midt i en kø på Meny. Plutselig hadde han fått enåpenbaring og dette måtte han rådføre seg med. Idet den andre senker haken og lytter interessert, idet de akkurat rekker å falle inn i en dyp samtale om denne åpenbaringen, entrer enn mann scenen og forfatterne klatrer opp etter tur.

Kanskje leseren mistenker skribenten for å ha et blindt hjerte for enhver som bærer tittelen forfatter, da må det slås fast at dette ikke er tilfelle. Skribenten husker spesielt sine tidligere møter med forfattere og mener å erindre den klare kontrasten mellom de store, lysende forventningene, opp i mot den slående, olme skuffelsen og gapet derimellom, som var evig dypt. I tillegg har skriveren en ekkel tendens til å stikke hull på alle titler og roller, om det så måtte være kjente skuespillere, forfattere, statsministere eller sangere. De var jo bare mennesker.

I kveld er forfatterne på sitt vis ville, de er spontane, nervøse, beherskende, morsomme, rødsprengte, slentrende, ubarberte og i sin aller største sjarm, originale. Det hele ble en underholdende og vellykket kveld. Men man glemmer at det er like mye underholdning i tilværelsen, blant tilskuerne, som i disse forfatterne og deres bøker. Det er der den virkelige historien ligger, i rommene mellom de kultivert rangerte sirklende, dette unevnelige som flyter imellom med pulserende ånd, pausene mellom ordene som kommer, stillheten mellom det selvfølgelige, som når Gunnar Staalesen aldri kommer bort til konferansemannen, samtidig som havliteren til den langhårete mannen aldri fordufter, i alle fall ikke på uforklarlig vis, men likevel engster han seg, nå for at glasset skal falle ned og knuses, men mest for at noen skal se at han engster seg for at glasset skal falle ned og knuses, mens en 60 år gammel mann fortsetter hvor han slapp om sin åpenbaring en mandags formiddag i kassekøen på Meny. Han skulle bare ha en Farris, uten smak, fordi han var tørst, og han skjønner ikke hvordan det kunne skje, mens tre kvinner tråkker bråkende forbi, med fargede lepper, hjem til en misfornøyet hårfasong, til et hvitt kjøkkenbord og solbrune, skrikende barn og han skjønner ikke, skjønner ikke hvordan det kunne skje.

Tilbake til Skriveverksted