Hjemløs i storbyen

Skrevet av Ketil Hofslett onsdag 09. april 2008 08:59

Jeg er glad for at ingen her kan se hvor godt jeg har det hjemme i Norge. Det gir meg en rar og uforklarlig følelse å være her blant alle disse menneskene som nesten ikke har noe å leve av, men som har så mye vennlighet å gi, sier Ragnhild Drøyvold.

Ragnhild er elev ved linjen for internasjonalt solidaritetsarbeid (ISA) ved Åsane Folkehøgskole. Hun har for tiden feltarbeidet sitt i India. Forrige uke var hun med på åpningen av det ungdomssenter hun og medelevene hennes har bygget på Sri Lanka. Derfra dro hun, og de andre elevene, til Bangalore. Nå sitter hun her blant de fattige hjemløse i Hoskere Halli som er et lite område midt i denne storbyen. Alle, som holder til her, kommer fra enda uslere kår i nabostaten Tamil Nadu. De flyktet til Bangalore, hovedstaden i Karnataka, i håp om å finne en bedre fremtid for seg og sine. I Hoskere Halli har de satt opp noen presenninger med noen stokker. Under disse har de levd som hjemløse de siste 10 årene. 86 000 hjemløse mennesker bor under slike presenninger i denne byen.

MANGEL PÅ ALT
- Jeg skjønner ikke hvordan de klarer å bo slik. Det oppleves som et paradoks at de virket så glade og tilfredse. Det gjør både godt og vondt å møte denne virkeligheten. Her er det mangel på alt, men de har verdighet og styrke i elendigheten, men det må de vel ha for å i det hele tatt overleve under slike forhold. Jeg er imponert over de rene og fargerike sariene kvinnene har på seg. Det står i kontrast til de fryktelige sanitære forholdene de lever under.

Bangalore har ca. 8 millioner innbyggere. Av disse lever ca. 45 % i slumliknende områder. Her i Hoskere Halli bor det 250 familier. Selv om India har en lov som forbyr barnearbeid utnyttes utallige barn på det groveste. Den humanitære hjelpeorganisasjonen APSA redder hver uke mange barn fra slaveri og sexmisbruk. De prøver å kjempe for rettighetene til menneskene som bor i Hoskere Holli og andre tilsvarende steder. Ingen av beboerne har noen rettigheter. De har ikke identifikasjonspapirer, finnes ikke i folkeregisteret, har ikke rett til å stemme eller å eie land. Siden de opprinnelig kommer fra delstaten Tamil Nadu regnes de ikke som innbyggere av delstaten Karnataka. Dette til tross for at de har oppholdt seg her i 10 år.

VANN TO GANGER I UKEN
- Jeg skulle ønske at vi kunne hente drikkevann oftere, sier Ramani. Hun har bodd her, med fem barn og mann, siden presenningsleiren reiste seg på dette okkuperte arealet.
- Vannvognen kommer bare to ganger i uken, fortsetter hun. Da må vi fylle opp med det vi har av krus og kar, og det blir altfor lite. Mannen min jobber med å bygge hus for rike og han kan tjene 10 kroner dagen. Den eldste datteren min arbeider som hushjelp. Hun må stå til rådighet 24 timer i døgnet og har nesten aldri fri. Hun tjener 200 kroner i måneden.

Jeg skulle ønske at barna mine fikk skolegang og mulighet til en bedre fremtid og et bedre liv. Her lever vi i stadig frykt for at myndighetene skal komme med gravemaskiner for å rive ned det lille og eneste vi har, eller at de skal sette fyr på skurene våre for å få oss bort herfra. Fremtidsutsiktene våre er ikke de beste.

GODT Å MISTE BAGASJEN
- Her er få av menneskets grunnleggende behov ivaretatt, sier Ragnhild. Selv om jeg er her bare på et kortvarig besøk så er det tøft for meg å være her. Jeg har møtt et folk som ikke har noe av det som jeg tar som en selvfølge. Kanskje er det bare en tilfeldighet at jeg ikke er født inn i denne kummerligheten? Jeg kommer alltid til å tenke på disse menneskene. Dette gir meg forståelse over hvor takknemlig jeg må være over at jeg er den jeg er i det samfunnet jeg bor i. I dag er jeg faktiske glad for at vi alle har mistet all bagasjen vår på veien hit fra Norge. Vi trengte den utfordringen det er å miste alt det vi trodde var så nødvendig for oss, og erfare at vi klarer oss godt allikevel.

Alle foto av Ketil Hofslett