Notater fra landet som aldri slutter å fascinere!

Skrevet av Siri Sandberg mandag 15. mars 2010 10:46

Da har vi vært i dette uslåelige vakre landet i nesten to uker, tiden går fort, men pga et ganske tett program føles det ut som at vi har vært her lenger.  Hver dag skjer det noe nytt, og tusenvis av nye inntrykk gjør at når kvelden nærmer seg går vi i kne av utmattelse.  En raffinert blanding av glede og utslitthet.

Vi har nå besøkt nesten alle elevene våre, og uten å røpe for mye av elevenes opplevelser, tenkte jeg å fortelle litt av min og Ketil sin rundreise!

Vi begynte med Ingvild og Jørgen i Negombo på mandag, og tøffe som de er, bor de alene i hver sin familie. Vi brukte noen timer på å besøke deres familier, bli litt kjent med de og forsterke deres forståelse av hvorfor disse norske ungdommene kommer og bor hos de og hvorfor vi synes dette er en viktig livserfaring! De begge syntes å trives godt i et Sri Lankesisk miljø og var godt forberedt på å møte både store og små utfordringer som kan oppstå når man lever i et samfunn så annerledes enn det man er vant med.

Vi kjørte videre langs vestkysten, nordover mot Puttalam, der Maj-Linn og Annika bor. Cyril, var venn og sjåfør, tok oss gjennom små fiskerlandsbyer, der mennene trosser den harde sjøen, setter seg i båtene sine for å fange nok fisk til å brødfø familien sin. Tomme, langstrakte hvite strender farer forbi, kun forstyrret av de enorme bølgene som slår imot bergene og revene som gjemmer seg under vannflaten.

Vi ankommer Puttalam om kvelden, akkurat tidsnok til å høre innkallelse til aftenbønn, snart etterfulgt av bønneropene fra imamene.  Denne byen har en muslimsk majoritet, og skiller seg derfor fra andre byer vi møter på vår vei. Å bli vekket fem om morningen av nye bønnerop, er eksotisk og fremmedartet.  Vi drar hjem til Maj-Linn og Annika sin familie og møter den høygravide moren deres, den imøtekommende og vakre Asnan.  Det at en familie med småbarn og en høygravid kvinne åpner sitt hjem for to ukjente ungdommer og ofrer sin ekteseng for de er jo helt spektakulært.  Kjenner vi noen hjemme som ville ha gjort det samme?  Det er ikke rart at jentene smiler fra øre til øre av all den gode oppvartningen og den gode atmosfæren mellom dem og deres Sri Lankesiske mor fyller rommet!

Vi tilbringer dagen etter i Kalypitya, en halvøy utenfor Puttalam, der vi besoker en skole og "lærerinnene" Maj-Linn og Annika har et innlegg til stor glede for barna.  Landsbyen ligger i idylliske omgivelser nær en lagune, man drømmer seg litt bort og romantiserer at her er livet problemfritt.  Vakre små hytter laget av grener fra palmetrær, uten strøm eller innlagt vann, virker fristende på meg å kunne rømme til, men skoløse barn i slitte klær vitner om at livet her er alt fra enkelt.  Allikevel utstråler de en slik tilfredshet man desverre sjeldent ser i velstående land.

Så bærer det av gårde til Anaradhapura, den hellige byen spekket med templer. Hit kommer det mange buddhistiske pilgrimer, gjerne til fots og uten sko.  Og midt i all denne helligdommen bor Marie og Ingrid, litt ut på landet langs en koselig, rødsandete vei. Her får vi også møte familien, og blir bedt på et måltid konger verdig.  Når mor med en sprudlende stolthet teller sine barn, går det slik: 1 (eldste sønn), 2 (yngste sønn), 3 (Ingrid), og 4 (Marie)!  Det er ingen tvil om at her er det knyttet sterke bånd som kanskje vil vare livet ut, og følelsen av at dette prosjektet har enorm verdi både for ungdommene og deres vertsfamilier forsterkes.

Neste morgen snirkler vi oss oppover i fjellet på veier ikke breiere enn en kjerrevei, til Matale. Jungelen står tjukt langs veikanten, men heldigvis kommer det en åpning og frodige fjelltopper strekker seg så langt øyet kan se. Vi tilbringer mye av tiden i bilen og har derfor pakket med oss mye lesestoff, men jeg skammer meg litt over å sitte med nesen i den altfor spennende boken når dette vidunderlige, himmelske landskapet utfolder seg foran oss.  Resten av dagen tilbringer jeg med a titte ut vinduet, øynene blir aldri mette på dette fascinerende, fargerike landet.

Vi møter solstrålende Andrea og Julie, som ser ut til å stortrives.  Vi spiser srilankesisk mat på en café som tilsynelatende er det eneste stedet i byen som har et “ordentlig” toalett, dvs vannklosset, og jentene har nok utviklet ett kjærkomment forhold til denne cafeen og dens fasiliteter;)  Vi drar hjem til familien og får møte mor, far og sønn i huset og gjennom Cyril uttrykker de sin glede over å ha disse to boende hos seg.  De bor på et idylisk sted, nesten 100 trappetrinn må bestiges for å nå det vakre lille huset inne i skogen.  Nok engang er vi vitner til srilankeseres gjestfrihet, når jentene forteller at faren sover i butikken og mor og sønn deler en enkeltseng for at jentene skal ha det komfortabelt.  Nymalt toalett har de fikset også til dette beærede besøket!

I morgen bærer det av sted ned fra fjellet igjen til Monoragala og Hambantota for å besøke Katrine og Martine først, så Runa og Ida. Jeg er sikker på at de er like fulle av begeistring for deres opphold så langt og har sikkert mye å fortelle.  Vi er veldig spente på å se dem igjen!

Klamme klemmer fra Sri Lanka!

Les mer om U-landslinjen (ISA) her